Nå er min siste måned her i Bolivia kommet, det er veldig trist- men tror jeg er forbredt! Dagene går fortsatt i barnehjem og barnehjem, om det ikker med de små, så med de litt større- Eller bare sulle rundt og hjelpe til der det trengs, som å hjelpe med lekser, vaske klær, lage mat, orde i donasjoner, ta telefoner eller bare sitte i solen og slappe av. Barnehjemmet er som hjemme, det er der jeg spiser frokost og det er der jeg spiser kvelds, og innimellom sover jeg der også. Det er et stort hjem med mange mennesker, både på godt og vondt.

Og her i Bolivia er maten så fantastisk god, og kokken som er på barnehjemmet er så flink. Og jeg spiser så inderlig mye, og da mener jeg mye. Jeg er blitt en skikkelig bolivianer når det går på matvaner og størrelse, men det er bare fint- jeg nyter maten så lenge jeg er her!

Nå som det nærmer seg slutten av denne Bolivia turen, må jeg si jeg har vært sløv med bloggingen, tror ikke det er min ting. Jeg opplever mye, og får det aldri ned skrevet og inn på bloggen. Men jeg har det fint og det er vel det viktigste!

Så hadde jeg jo bursdag i går, og det var en kjekk opplevelse. Jeg hadde planlagt å feire med mine søte små,og slik ble det- med kake, balonger, gele, og godteri. Gjett om det var party, og etterpå gjett om alle måtte skifte klær, inkl jeg og rommet der vi hadde vært er enda ikke reint! Men det var en flott opplevelse, der jeg har tilbrakt hver eneste dag det siste året, de ungene og personene som har gitt meg så uendelig mye- sammen med dem fikk jeg feire og det var fantastisk- har en haug med bilder, men det er ikke lov å legge ut bilder av ungene desverre- men man kan jo tenke seg når en gjeng med små unger blit proppet fulle i sukker og det nesten ikke finnes regler!

Jeg vet det er så mye mer som har skjedd, men jeg får det liksom ikke ut, jeg tror jeg har nok med å bare nyte hvert eneste minutt jeg er her nå som det kun er en kort stund igjen.

Å bli foreldre, det å få et barn uavhenging av hvordan, er et mirakel, noe fantastisk! Men man kan på ingen måte velge barn selv, man kan være gravid og få en unge som er frisk og flott, eller en unge som er syk og flott- men alle barn er flotte, om de har en sykdom eller ikke-uansett utseende- man elsker ungene sine uansett. Men ikke alle tenker slik, noen får tildelt en unge og vil heller ha en annen.

Hvordan er det mulig å ikke ta i mot denne gaven man er blitt tildelt? Desverre finnes det mange slike mennesker i verden, som ikke ser verdien av å kunne få være foreldre. Føder man selv kan man ikke bare putte ungen inn igjen og håpe på noe bedre, og det samme gjelder i adopsjon. Hvordan blir livet for disse ungene som blir forlatt på en slik måte? Først blir de forlatt av sine biologiske foreldre, så blir de forlatt av barnehjemmet når deres nye foreldre kommer, og igjen blir de forlatt når foreldrene ikke aksepterer dem- 3 ganger må de gå igjennom denne vanskelige prosessen. Forferdelig!

Heldigvis finnes det foreldre som adopterer og elsker barnet sitt ved første øyekast, øynene skinner, tårene renner og aldri har man sett personer så lykkelige. Når man har ventet i mange år på denne etterlengtede ungen er gleden uendelig stor og det er helt fantastisk å se.

Dime si te vas? Er et spørsmål jeg får mye, si meg skal du dra? Da må jeg desverre si ja. Det er nå rundt 2,5 måned til jeg er tilbake i Norge- og jeg vil virkelig ikke tenke på det. Norge er et flott land, med rikdom og vellstand, mens Bolivia er det motsatte- men alikevel har landet så mye mye mer å by på. Tross fattigdom som vi ikke kan forestille oss har folket en helt ekstrem styrke, hver dag kan være en prøve, men det finnes ikke en dag uten latter og smil. Menneskene her har alltid et smil og gode ord på lur, tross de jobber fra tidlig morgen til seint på kveld for å ha nok penger til å overleve. Alle hilser på hverandre og smiler, i gangen, på gaten om man har sett hverandre før, i nabolaget, i bussen over alt er det Buenos dias, buenas tardes eller buenas noches sammen med et smil – og dette er helt fremmede folk som smiler og snakker med deg. Man ser hverandre, man går ikke med skylapper som i Norge- man ser dem man møter i hverdagen på en helt annen måte. I Norge bryr man seg om seg selv og sitt og nok med det. Vi har så mye å lære!

Det er forferdelig å tenke på at tiden min snart er ute for denne gang, og at jeg skal forlate alle mine kjære unger, venner og bekjente. Heldigvis kommer jeg hjem til en familie som gleder seg til jeg kommer- og jeg gleder meg også til å tilbringe mer tid med familien, men det er noe annet…jeg kan ikke beskrive hva, men det å være tilbake i landet som jeg kommer fra som jeg ikke kjente, men som jeg nå har blitt kjent med er veldig spesielt. Det er som om puzzlespillet har blitt fullført, som om man har funnet den biten man har savnet i så mange år- og det er en fantastisk følelse. Det er vanskelig å beskrive hva som gjør det, men bare det å ligne på menneskene her, se hvor man er fra, bli kjent med mennesker og kultur- bli en del av alt! Bolivia har alltid vært en del av meg jeg har vært veldig stolt av, men som samtidig har vært vanskelig å forstå. Jeg kjente ikke landet, jeg kjente ingen mennesker, jeg kunne ikke språket- jeg hadde ikke så mye mer enn utseende som identifiserte meg med Bolivia – men nå, nå har jeg alt og det er fantastisk. Jeg er så heldig å få tilhøre to land, Norge og Bolivia og de begge er som hjemme og slik vil det nok alltid være!

Da har det vært påske i Bolivia. Her i Bolivia er påsken veldig hellig, ihvertfall slik jeg har fått intrykk av- men så får jo jeg mine religiøse intrykk fra barnehjemmet som er katolsk. Ihvertfall har det vært noe i kirken hver eneste dag nesten. Jeg var i kirken på palmesøndag, var helt utrolig mange folk, og kirken var pyntet med palmer og diverse- utenfor selges det små palmekors ol. Og en hel del kinder egg. En annen dag skal man stå opp i tre tiden på natten og jogge/løpe nedover i byen til en kirke. Egentlig et ganske langt stykke. Alle ville jo selvfølgelig at jeg skulle være med, og det hadde jo vært kjekt det- meeen ikke så tidlig. En annen dag skal man besøke 15 ulike kirker, og man skal gå til hver eneste av dem- ingen bil eller sykkler er lov. Langfredag var jeg med igjen, da begynte det i kirken med messe og deretter gikk alle utenfor der en liten lastebil med høytalere og musikkere stod klar, de sang og spilte, mens vi gikk fra ulike “stasjoner” og for hver stasjon vi stoppet på snakken presten, ( faderen, vet ikke hva en katolsk prest heter på norsk). Og jeg aner ikke hvor mange ganger de sa fader vår og ave maria på de to timene vi vandret rundt i sonen her. Sikkert mer enn femti, men kjekt var det- kjekt å oppleve. Og de sier mange kloke ting, det skal de ha! Vi gikk da bare rundt i en liten sone, mens de som vil ha litt mer utfordring går rundt i hele La Paz. Og påskeaften var det messe fra atte- halv tolv eller noe slikt, da også takket jeg nei og dro ned på Casaen og spiste spagetthi!
Men det er ikke bare gudstjenester i påsken – vi hadde en kjempe påskefest på barnehjemmet med alle jentene, alle som jobber der og god mat- ja, kylling! Der også var det en slangs pilgrimsreise, vi gikk rundt på barnehjemmet (som er stort) og jentene og noen av de som jobbet der hadde ulike små forestillinger på hver stasjon. Var veldig fint, de hadde tatt påskens hendelser i Bibelen og gjort det om til situasjoner man kan komme opp i på barnehjemmet- blandt jentene og det få inn en unge på baby avdelingen osv. Veldig fint, og veldig kjekt. Etterpå var det mat og snakk- og det var veldig kjekt å få bli kjent med de voksne jeg jobber med utenfor jobben- som vi lo den kvelden.
Og idag er det valg, 1 påskedag- å ja, som vi liker Evo. Idag er det ikke lov å kjøre biler, det er nesten ingenting åpent, det er nesten ikke lov å gå ut i gatene hvis man ikke skal stemme- ihvertfall ikke om man er hvit. Så idag er det stille, veldig stille.

Ellers i påsken har jeg vært mye med jentene på barnehjemmet, eller de som ikke har dratt hjem på påskeferie da. Det er jo fridager og de er det ikke mange av her så vi har sett skrekkfilmer, laget mat, sett mer filmer, snakket, passet unger, merket klær og ja- alt mulig annet. Veldig kjekt. Nå har jeg ryddet litt i leiligheten, men tror allerede det har blitt litt rotete igjen. Og idag tenkte jeg på at det snart er 17 mai, jeg gleder meg til det!

Så helt til slutt tenkte jeg at jeg skulle dele med dere noe mailen min er full av fortiden! God påske!

Etter en tur på kino med popcorn og snacks stod jeg å ventet på trufi ( flermanns taxi), jeg gjorde som vanlig- slo på musikken og puttet proppene i ørene, stengte ute alt og alle. Like ved meg stod en dame med hodet ned gravd i en søppelhaug, det er veldig vanlig her og jeg har sett det så mange ganger før- og for å beskytte meg selv for den andres smerte, så jeg bort og prøvde å overse. Men idag fikk jeg det ikke til, jeg klarte ikke å slutte å se på dette menneske som leitet i andres søppel på jakt etter litt matrester, eller noe annet som kunne gjøre natten kortere. Jeg la fra meg musikken og tenkte, hva tenkte jeg- hvor bor denne damen, og hvorfor er livet hennes kommet dit at hun må grave i andres søppel, skal jeg hjelpe denne damen, hva kan jeg gjøre, hvorfor gjør hun dette, hvor skal hun, også gikk hun. Jeg stod igjen og visste ikke egentlig hva jeg tenkte, og både tre og fire trufier hadde kjørt forbi meg, det er bare så vanskelig å se slikt, og virkelig ta det innover seg at slik er virkeligheten. Mens jeg stod der og tenkte kom en hund tuslende forbi og også den begynte å rote i søppelet slik som damen hadde gjort, en hund. En hund og et menneske er to helt forskjellige vesner, en hund er en hund, mens et menneske er så mye mer- vi er ikke like- vi skal ikke gjøre det samme. Så kom jeg på at jeg måtte komme meg hjem, og hoppet i en trufi, men tankene hang fortsatt på damen i søppelet og hunden i søppelet. Når man virkelig ser hva som foregår rundt seg, når man lar virkeligheten sige inn i den lille boblen man lever, når man tillater seg å se alle de som ikke har det bra – ja da kommer tårene.

Men hva kan man gjøre, de er jo så mange som ikke har det bra, men det lille man kan gjøre er verdt å gjøre, om det bare er så lite som et vennlig blikk. Jeg tok trufien litt lengre enn det jeg skulle og gikk av ved en plaza( park) like ved der jeg bor – i Bolivia er det mange uteliggere,både barn og voksne- jeg gikk over plazaen for å se om jeg så noen, nei- ingen, litt videre ved en slags kiosk der de selger fast food stod en gutt på tolv år, og så på en familie som spiste, en skopusser gutt, men det lille skopusserskrinet sitt. Og da han skjønte han ikke fikk pusse skoen deres gikk han videre, jeg bestilte en hamburger og gikk rolig etter han, han snudde seg og så at jeg kom og da stillte han seg inn mot veggen, som om han ikke fantes- da jeg stoppet ved han så han ikke på meg en gang. Jeg spurte om han ville ha en hamburger og da løftet han hodet litt og tok i mot. Så snudde han seg for å gå, og jeg spurte hvor han skulle, han sa han skulle hjem til familien sin, og uten at jeg spurte fortalte han hvor han bodde. Han så fortsatt ikke på meg. Så begynte vi å snakke litt, han satt seg ned på fortauskanten og begynte å spise og jeg satt meg ved han, etter vi hadde snakket en stund løftet han hodet så jeg kunne se hele ansiktet hans, og da så jeg at han var ruset, han fortalte om familien sin, om søskenene sine, om skolen sin, om det var oppfunnet eller ikke det vet jeg ikke, men at han likte å snakke var det ikke tvil om. Jeg hadde som sagt vært på kino og hadde både veske og noen poser med meg, men ikke ved noen anledning så han på tingene mine, det er veldig vanlig hvis man gir eller kjøper noe av de som sniffer at de begynner å vil ha mer, drar i vesker eller ikke lar deg gå forbi osv- men denne gutten gjorde ingenting, han var så opptatt med å snakke tror jeg. Etter han hadde spist opp og vi hadde snakket endel sa jeg at det var seint å være ute nå, og han sa han skulle hjem og igjen fortalte han hvor han bodde- han takket for maten en siste gang – så gikk han.

Hvor han er nå eller hvordan livet hans egentlig er aner jeg ikke, om han virkelig går på skole om ettermiddagen vet jeg ikke, om farens hans er snekker vet jeg ikke- men at han satt pris på å bli sett var det ingen tvil om. En liten gutt. Han er bare en av mange tusen barn i denne byen som vandrer gatelangs på nattestid.

Og man overser dem ikke fordi man tror man er bedre enn dem, men fordi det gjør så fryktelig vondt å se dem, se dem som lider, dem som ikke har hatt like mye hell i livet, det gjør så vondt og man føler seg så råtten. Men istedt for å overse dem for å beskytte seg selv, tror jeg det er viktig å finne seg i at slik er verden, verden er ikke rettferdig. Og hva kan man gjøre med alle disse millioner av menneskene som lider i verden, som enkeltmenneske er det ikke mye, som en dråpe i havet- men en dråpe er mer enn ingenting. Det lille vi kan gjøre for at noen andre kan få det litt bedre er bedre enn ingenting, om det så bare er for noen minutter av et helt liv, enten det er i Norge eller i Bolivia. For vi er alle mennesker og vi er alle like mye verdt.

Min sjef på barnehjemmet, hna Maria dro idag på kurs til Chile, og kommer ikke tilbake før i desember, og da er jo ikke jeg her- desverre! Veldig trist og ikke minst vanskelig for ungene som er vandt med henne, og hun som skal overta har ikke helt kustus på ungene, så nå blir det harde tider. Fra i morgen av skal jeg jobbe hele dagen på barnehjemmet, i og med at jeg har vært der lengre enn hun nye så skal jeg hjelpe henne litt- så det er både kjekt og utfordrene.

Igår laget Sofie og jeg middag til noen bolivianske venner, mat som er normal i Norge, som taco, pizza, wok++ De likte maten og det var skikkelig koselig. Det som egentlig bare skulle være et middagsbesøk ble heller et *middag*fest*overnattings* besøk! Veldig kos!

Ellers er det bare fire måneder igjen av bolivia eventyret mitt- noe som er veldig vanskelig å tenke, og dagene bare flyr avgårde- dette året suser! Hvordan skal jeg klare å forlate venner, landet og ikke minst alle ungene. Jeg vil ikke tenke på det en gang, men det er enda noen måneder igjen, og jeg nyter hver eneste dag- jeg har det topp og har aldri hatt det bedre!

Vi kan være sinte, sure, irriterte, missfornøyde og ønske de dit pepperen gror, men takk gud for at vi har foreldre. Hva skulle man ha gjort uten dem? Hvem skulle ha trøstet oss og støttet oss igjennom livets vansklige tider- foreldre er alltid der, uansett!! Jeg kan ikke si jeg alltid har vært like begeistret over mine foreldre, vi har hatt våre perioder for å si det slik- men jeg har alltid visst at hvis det var noe så var de der. Nå som jeg er eldre og “klokere” ser jeg hvor viktig de egentlig er for meg – men aldri har jeg tenkt på : hva om jeg ikke hadde foreldre. For det finnes barn og unge som ikke har foreldre, som ikke ha noen. Det har virkelig gått opp for meg her i Bolivia, jeg omgås daglig barn og unge som ikke har foreldre, de har vokse personer i livene sine, men ikke som foreldre. Tenk så deilig å ikke ha foreldre tenker man kanskje, men tenk på alle de gangene man trenger foreldrene sine, fra man er nyfødt til man er godt voksen er foreldrene alltid gode å ha, de er nødvendige. Hvem skulle ha hjulpet en med leksene, lest for en når man skulle sove, lært en å gå – eksemplene er utallige… Bare det å få en klem av sin mor eller far og vite at de virkelig elsker deg og alltid er der for deg uansett hva. At det finnes slike mennesker som faktisk vil gjøre alt for at du, og akkurat du skal ha det og få det best mulig- det er fantastisk.

I slutten av Januar og frem til 10 februar har det vært Alasitas. Det er en slags fest der en kjøper alt man ønsker seg for det nye året, bare at man kjøper det i miniatyr. Det det går mest i er pass,dollar,euro, bolivianos, kofferter, biler,frosker og matvarer. Alt har sin betydning. Man kjøper inn for å aldri mangle og for å få oppfyllt sine ønsker. Det som jeg synes er spesielt er at de blander både sin katolske tro og troen på det åndelige, moder jord.

På barnehjemmet har jeg min lille gutt, som nylig fylte ett år- han hadde aldri vært utenfor barnehjemmet og første dag på alasitas gikk vi ut, sammen med Hermana Maria, sjefs Nonnen på barneavdelingen. Og noen andre barn, i begynnelsen gikk det veldig bra, vi kjøpte miniatyr koffert med pass, penger og alt man trenger for en reise- altså adopsjon- damen som solgte velsignet med alkohol og røyk. Så gikk vi videre til kirken, der vi ble velsignet- der gikk det gale, masse folk i en klynge, da ble det gråting uten stopp. Stakkars gutt, var jo livredd. Vi fortet oss ut av folkemengden og fortsatte vår ferd til neste “heks” hun tok ti bolivianos for å velsigne gutten,kofferten og meg. Hun var synsk og snakket noe vi ikke forstod, ved siden stod det en gutt som forklarte hva hun sa. Veldig spesielt. Nå hadde gutten sovnet,heldigvis og alt var rolig. Når vi kom inn igjen på barnehjemmet la Hna. Maria alle koffertene med alkohol og alt innhold oppå en høy hylle inne på barneavdelingen der det er en liten statue av Jomfru Maria.

Seinere på dagen, Alasitas!

Dette var en fin opplevele, rart- og spennende. Og det var ikke bare vi som hadde vært ute, alle jentene, de andre nonnene – alle gjør dette. Det som er så kjekt er at alle tror, alle tror på dette, folk forteller historier der de har kjøpt koffert i starten av året og i slutten av året har de reist masse. Da tror folk enda mer. Det er rart at fattige bolivianere går til innkjøp av miniatyr ting(ikke at det er så veldig dyrt- men en tier er mye når timeslønnen ligger rundt 2,5- 5,0 bs) de betaler for tingene og for å få de velsignet. Det er kanskje teit at de bruker penger på slikt, men jeg liker at de tror, jeg liker at de har felleskapet og troen på hva de nå enn tror på. Gleden det gir de av å kjøpe inn disse småtingen som skal gi de hell og lykke resten av året- det er fantastisk å få ta del i.

For en stund siden ble Evo Morales igjenvalgt til president her i Bolivia, jeg har egentlig likt han ganske godt- han er aymara indianer, kommer fra fattigekår og kan identifisere seg med de fattige. Han er den første “indianer” presidenten Bolivia har hatt, og har gjort mange bra ting for Bolivia og urbefolkningen. Men nå begynner han å styre litt for mye- for noen dager siden ble han “kronet” som president ved tiawanaku og i går var det stor konsert og taler ved ulike presidenter, Evo, Hugo Chaves og noen andre på stadion- gratis!

Evo er ikke helten på barnehjemmet, men Kjarkas (kjent folkemusikk gruppe som alle elsker) som skulle være på stadion, og selvfølgelig ville alle gå. Så noen jenter dro tidlig for å holde plasser og vi andre dro i halv seks tiden, med Hermana Maria som er en streng, men hyggelig nonne og kokken og mange jenter. Vi møtte aldri de andre jenten for det var så fullt. Det var skikkelig stemmning med musikk og dans. I bolivia er dans helt vanlig, ringdans osv. utføres helst av voksne og ikke så mye av barn som i norge. Alle tok helt av, nonnen og jentene, selvfølgelig måtte jeg jo henge meg på, så vi danst og svaiet med armene, hoyet og skrek, jada jada, sånn er bolivianerene! Moro var det å se den strenge nonnen slå seg løs, helt til hun fant ut at ponchoen hennes var våt, da var det slutt på moroa! Eller når Evo snakket var alle stille (av oss) , ingen liker Evo eller Chaves- og det gikk virkelig opp for meg også etter å høre på talene deres, de lurer de fattige- de snakker til urbefolkningen på deres språk aymara – lover saker og ting, folk vifter med flagg for kommunismen, og de sier de vil ha- revolusjon! De snakker om Che, og andre mektige.. Skremmende! Etter på måtte jeg erklære for alle at jeg ikke var fan av verken Evo eller partiet MAS. Så nå blir jeg ikke plaget lengre, bare litt…

Elleres livet i Bolivia flott, jeg koser meg, med venner og småunger. Det er fantastisk! I morgen er det Alasitas, da selger alle små ting, alt finnes i smått og man kjøper det man ønsker seg for året- eks. pass, penger, matvarer- alt finnes! Tittler, yrker, ja alt. Alt skjer før klokken tolv og klokken tolv går man i kirken for å velsigne tingene. Blir spennende å være med, liker at alle tror på slike ting, ikke bare barn- men alle!

Nå er hverdagen kommet til La Paz, etter jul og nyttårsfering med familien. Dagene går i barnehjem og barnehjem- frem til lunsj er jeg med babyene og etter lunsj er jeg med jentene som er på barnehjemmet, kjempe mange kjekke jenter og nå som språket fungerer greit kan man både snakke og le. Kjekt. Så har jeg fått meg leilighet, den ligger rett ved barnehjemmet og er en høyblokk,blir mange seine kvelder med matlaging eller film osv med jentene. Veldig kjekt for alle tror jeg!

Ellers er det kommet nye voluntører på casa alianza, virker som en kjekk gjeng denne gangen også! Har en barndomsvenninne som også er kommet som voluntør, så det er kjekt!

Forrgie helg var vi en jente gjeng som dro på en liten ferie til Coroico, det er i jungelen og for å komme seg dit må man ned dødsveien, men denne gangen tok vi en minibuss så det var en heller fredelig tur denne gangen. Corico var varmt, men ikke så varmt som Caranavi, men hadde derimot mer frukt. Bananer, Mango, Lima, Sitron, Appelsin lignende ting osv. Kjempe deilig! Flott tur, med kjekke folk!